Perspektivmeldingen fra regjeringen kom i sommer. Jeg elsker alle forsøk på å forstå og fremsi hva som skal skje. Selvsagt er det helt umulig, også for regjeringen, å treffe rett med forsøket på fremsyn. Jo lengre perspektivet er, desto større en sjansen for en skikkelig bom. Likevel er de store linjene i hvordan fremtidens forutsetninger og utfordringer fult mulig å få øye på og med hjelp av historisk statistikk. Om ikke noe skikkelig uforutsett eller noe oversett skulle inntreffe.
Vi har en overtro på at det som er spesielt viktig og aktuelt her og nå vil forbli aktuelt også i lang tid fremover. Ser vi bakover er det lett å se at det som i størst grad til slutt kommer til å prege (hopp i) utviklingen nettopp er store uforutsette endringene og hendelsene. Revolusjonen er aldri forhåndsannonsert.
De endringene som er vanskeligst å forutse, som elektrisiteten og internett, er de som har kraft nok til å endre selve fundamentet i samfunnet og hvordan vi lever livene våre. Internett ble en naturlig del av infrastrukturen vår på linje med vann, strøm og veier. Internet utgjør i dag selve sømmen som binder hele samfunnet sammen. Den påvirkningen internett har fått for vårt samfunn var det få som kunne forutse. Internett er som de fleste store endringer, både en velsignelse og en forbannelse. Det er opplagt at vi hadde planlagt annerledes om vi hadde visst at internett skulle komme. Likevel er det ikke noen vei rundt, vi må forsøke å forstå fremtiden skal vi vite nå hva vi må gjøre for å forme forutsetningene for den fremtiden vi ønsker oss.
De som jobber med fremskriving og futurisme er mest glad i demografiske data som nøkkel til å forstå hva som skal skje. De prøver å forestille seg hvordan alt ser ut der borte i fremtiden. Tenk deg at du plutselig befinner deg i 2060. Hva ser du rundt deg? Hva prater folk om? Hva er annerledes? Demografi, altså befolkningsutviklings-statistikk, viser seg å være en gave som aldri slutter å gi for samfunnsplanleggere, den treffer forbausende bra! Når vi har så lite grunn til å forutse fremtiden må vi holde oss fast i det lille vi har. Befolknings-utviklings-statistikken er så god pekepinn på hva som komme skal at man kan legge opp strategier for utvikling av hele land med den i bunn. Statistikken gir input til en rekke utviklingstrekk som vil krave tiltak og politiske avgjørelser. Ut av dette kommer det reformer, programmer, inngripende tiltak og nye lover.
Tenk bare på denne “eldrebølgen” vi har forholdt oss til i så mange tiår. Eldrebølgen er kanskje den demografiske endringen som er mest kjent. Demografiens største kjendis. Historisk data forteller oss at det er rimelig sikkert at andelen eldre blir større enn andelen unge i 2035. Dette eldrebølge-fremtids-scenariet har tatt plass i hjertet av utforming av politikk. De største reformene vi har hatt de siste årene og som nå planlegges er mer eller mindre mottiltak for en utvikling statistikken forteller oss vi er på full fart inn mot. Som et annonsert togkræsj! Havarikommisjonen er alt på saken. Hvorfor gjorde vi ikke nok – når vi viste at det var super sannsynelig at det ville måtte skje! Regjeringens perspektivmelding handler derfor mest om akkurat denne floken som må løses. Perspektivet de velger er langt. Hvordan ser Norge og verden ut i 2060! Kan det bli mer spennende? 26 års perspektiv!
“Perspektivmeldingen er egentlig det viktigste dokumentet en regjering kan legge frem. I motsetning til det årlige statsbudsjettet hvor regjeringen får vist frem hvilke prioriteringer den gjør det neste året, gir perspektivmeldingen regjeringen anledning til å påvirke hvordan det fremtidige Norge skal se ut – utover den perioden den er valgt for (DN 09.08.24)”
Det er mye å si om meldingen, og jeg skal ikke beine ut hele denne fisken, men jeg har stor respekt for de som faktisk tar på seg jobben med å gjøre noe så vanskelig og likevel så viktig. Øvelsen er ingen vitenskap, den er på mange måter dømt til å feile. De andre perspektiv-meldingene som er laget opp gjennom tidene ville alle sett annerledes ut om de var skrevet nå. Skal meldingene taes seriøst må de av nødvendighet bli vage. Man vil ta så lite risiko som mulig. Holde seg på en bred og oppgått sti. Lene seg på hva andre har sagt og selvsagt historisk statistikk. Derfor blir svakheten i disse meldingene at de ikke våger å ta inn over seg kjente, men mer politisk betente, kilder til fremskrivingen.
«Tendenser i retning av demokratisk forvitring, proteksjonisme, rivalisering mellom land og økonomisk frakobling vil ha konsekvenser for den økonomiske veksten og for fondets avkastning og risiko. Det samme vil klima- og naturendringer og omstilling kunne ha» (fra meldingen)”
Som for eksempel behovet for å kvitte vår avhengigheten av olje og gass. Spørsmål kan ikke besvares med hjelp av demografisk statistikk, men det kan påvirke demografien. Det finnes andre datasett som er like bra, men ikke brukt til fremsynet like flittig som demografiske data; vitenskapen om klimaendring. Vi har utviklet en helt vill forståelse av hvilken påvirkning mennesker har på naturen. Havarikommisjonen er ikke på den ballen enda men kommer dit også – det er bare et spørsmål om tid. Vi vet hva det vil ca koste i fremtiden å fikse problem vi skaper nå. Konsekvensene er dramatiske, mye større en eldrebølgen, men håndteres fortsatt som politikk, dvs at vi tillater at det synses om historisk data er fakta vi kan bruke til å forstå utviklingen. Hvorfor er det viktig for fremtids-scenariene? Jo det er enkel matematikk; det absolutt billigste, mest rasjonelle er å forebygge katastrofen i stedet for å vente til toget har kræsjet. Likevel er fremtiden en slags krykke for de som ikke vil ta denne annonserte katastrofen på alvor mens det finnes tid. Noen steder vil vi være skråsikre og stole på vitenskapen, mens andre steder vil vi liksom ikke la oss lokke inn. Enda.
Regjeringen er i alle fall ikke så redde for at et togkræsj er nærstående eller krever radikale endringer, tvert i mot – de har klokketro på at vi er på vei til å fikse klimakrisa med det vi alt har på blokka:
«Analysene i denne meldingen bygger på en forutsetning om at verden lykkes med å begrense oppvarmingen i tråd med temperaturmålet i Parisavtalen….Regjeringen vil legge til rette for fortsatt høyt aktivitetsnivå på norsk sokkel, med stabile rammevilkår for petroleumsaktiviteten»»
Slapp av – det løser seg – vi har jo AI
Hovedessensen i meldingen er at vi må skape over 300 000 nye arbeidsplasser frem til 2060 skal vi opprettholde dagens standarder. Regjeringen vil få trygdede ut i arbeid, vi må ha arbeidsinnvandring (kanskje), og så må vi få utdannet de vi har til de yrkene vi mest vil få bruke for. I tillegg må færre jobbe med helse så vi kan bruke de til annet. Det blir en krevende omstilling, men vi har jo AI. Takk og lov at vi har AI. AI skal sørge for at vi trenger færre hender. Regnestykket går bare opp om vi får digitalisert og tatt i bruke AI på nær sagt alle områder. Pjuh. Det er nesten så en ikke våger å tenke på hva som ville ha skjedd om ikke AI kom oss til unsetting. Problemet er bare at det ikke stemmer. AI er et veldig godt eksempel på en teknologi vi har overtro på. I tillegg er den noe som opptar oss og er hypet akkurat nå. Hadde meldingen vært skrevet for to år siden hadde det vært Zuckerberg sitt meta-universet som skulle redde oss. AI er på mange måter selve kroneksemplet på en teknologi som har lovet mye og levert lite. Som fremsyner er det fint å kunne finne et element som KI eller AI for det meste av utfordringene slik at vi ikke må prate om radikal endring av våre prioriteringer eller måten vi lever på. Det er også mange nok eksperter, med tyngde nok, som basunerer en nært forestående AI revolusjon. Dette kan futuristene kan lene seg på ganske risikofritt uten at de nødvendigvis vil bli holdt for spådommene sine skulle de utebli. Å peke på AI er også en måte for politikerne å frasi seg ansvaret for de tunge politiske oppgavene vi burde tatt tak og vagt og upresist peke på å legg alt på en spesifikk teknologi. Nå skal vi bare få tatt i bruk AI og lære oss det så ordner det seg. Det kan jeg si alt nå; vi kommer i 2060 til å le så vi brekker oss av at vi for 26 år siden la alle våre forhåpninger til en teknologi som var uferdig og opp-hypet til det ugjenkjennelige.
Løsningen ligger i økt produktivitet gjennom innovasjon, forskning og aktiv bruk av kunstig intelligens (KI) og store språkmodeller (LLM). Fordi målet er å øke de ansattes produktivitet ved at de skaper større verdier, må vi investere tungt i gode utdannelsesprogrammer slik at de kan ta den nye teknologien i bruk på kreative måter (DN 15008.24 innlegg av Tor W. Andreassen hos Norges Handelshøyskolen).
AI hypen slår alt sprekker. Maskinlæring er i seg selv ikke noe nytt. Det som er nytt er den enorme dataprosesserings-kapasiteten vi har tilgjengelig nå. Forestillinger om hva man kan bruke denne kapasiteten til blender så godt som alle. Problemet er at det mangler gode eksempler på hvordan dette er gjort i større skala om man ser bort fra det mange kaller “hverdags AI” som best kan illustreres med Microsofts Copilot. Nvidia er sommeren perspektivmeldingen lanseres verdens mest verdifulle selskap. De leverer av å produsere GPUene som sørger for datakraften. De selger spadene til gull-rushet. Det kan bli knapphet på disse GPUene om alle datasenterne skal ha AI kapasitet. Prisene øker, takten i innovasjonen øker. Men hva skjer når kapasiteten overstiger etterspørselen og betalingsviljen i markedet? Investeringene vil ikke kunne la seg betale tilbake og vi innser at vi har skapt en boble. Når boblen sprekker vil de som har investert i alle selskapene som skulle bli markedslederne når revolusjonen til slutt kom innse at verdiene var bygget på troen på at det skulle bli noe en gang i fremtiden. La oss si at min spådom er 70% feil og 30% rett. Skal vi da skrive en ny perspektivmelding? Ta det ikke fra meg, men fra verdens største investeringsselskaper:
“In September 2023, I published AI’s $200B Question. The goal of the piece was to ask the question: “Where is all the revenue?” At that time, I noticed a big gap between the revenue expectations implied by the AI infrastructure build-out, and actual revenue growth in the AI ecosystem, which is also a proxy for end-user value. I described this as a “$125B hole that needs to be filled for each year of CapEx at today’s levels.”
This week, Nvidia completed its ascent to become the most valuable company in the world. In the weeks leading up to this, I’ve received numerous requests for the updated math behind my analysis. Has AI’s $200B question been solved, or exacerbated? If you run this analysis again today, here are the results you get: AI’s $200B question is now AI’s $600B question”
Altså: skal man forsvare investeringer i hardware på 600 milliarder dollar kreves det at inntektene snart kommer, ellers faller korthuset. Seqioa som sitter i styret til Open AI blant annet, mener sammen med Golman Sachs at vi nå ser en klassisk boble som sprekker hver dag som helst. De vil ikke avskrive AI som teknologi med det første (de er jo også investert i at dette lykkes…), men det kreves realisme og klokskap for å forstå hvor dette er på vei.
“A huge amount of economic value is going to be created by AI. Company builders focused on delivering value to end users will be rewarded handsomely. We are living through what has the potential to be a generation-defining technology wave. Companies like Nvidia deserve enormous credit for the role they’ve played in enabling this transition, and are likely to play a critical role in the ecosystem for a long time to come. Speculative frenzies are part of technology, and so they are not something to be afraid of. Those who remain level-headed through this moment have the chance to build extremely important companies. But we need to make sure not to believe in the delusion that has now spread from Silicon Valley to the rest of the country, and indeed the world. That delusion says that we’re all going to get rich quick, because AGI is coming tomorrow, and we all need to stockpile the only valuable resource, which is GPUs.
In reality, the road ahead is going to be a long one. It will have ups and downs. But almost certainly it will be worthwhile (lenke)”
Kanskje skulle regjeringen latt være å falle for grepet med å vise til en teknologi vi ikke vet så mye om men har våte drømmer om? Det blir litt som det den svenske regjeringen gjør på miljøsiden nå. De har overtro på at kjernekraft løser energiutfordringen i fremtiden. Så mye tror de på teknologien at de helt har lagt klimapolitikken i fryseren. De trenger jo ikke gjøre noe når atomkraft kommer til unsetting om tyve – tredve år. Så kjør på!
Lars Iversen
Hva sier kommentatorene om årets melding:
“I rapporten beregner Finansdepartementet at Oljefondet vil nå toppen en gang i 2040, og at verdien vil avta om man tar høyde for prisvekst og reallønnsvekst (DN 09.08.24)”
“Perspektivmeldingene de siste 20 årene har hatt særlig én gjenganger: Vi får en aldrende befolkning, forsørgelsesbyrden øker, flere må i jobb og flere må jobbe mer. Det blir ingen premie for å gjette at 2024-utgaven av meldingen vil ha samme budskap….Bortimot 19 prosent av befolkningen mellom 20 og 66 år er ikke i jobb. Noen er studenter, men flertallet er det ikke. Videre arbeider nesten en fjerdedel av de sysselsatte deltid, ikke heltid. Samtidig blir de neste par tiårene spesielt krevende fordi det er nå eldrebølgen treffer oss. Fremover vil andelen av befolkningen som ikke er i arbeid øke bare fordi andelen av befolkningen som er over 66 år øker (DN 09.08.24)”
Perspektivmeldingen hadde vært en gylden mulighet til å rette opp skjevgangen mellom liv og lære i norsk klima- og miljøpolitikks relasjon til verdens kriser. Meldingen kunne gi nordmenn troen på at regjeringen har en plan – at det er en kaptein på skuta – når vi nå skal ut i hardt vær.
Behovet for å utvikle et detaljert veikart for omstilling – med klare milepæler for å sikre synergier mellom og integrering av de ulike delene av energisystemet, arbeidsstokken og andre elementer i overgangen – er livsviktig for å muliggjøre tilstrekkelig tid og ressurser. Sosial aksept kan oppnås ved å utvikle bransjespesifikke og regionale kompensasjonstiltak og systematisk støtte til omskolering og opplæring av arbeidsstyrken. Tiltakspakker og gode finansielle virkemidler kan utvikles i arbeidsgrupper med eksperter og industriaktører a la sprintene i Danmark.
Men veien må nødvendigvis starte et sted – og helst med et perspektiv eller en visjon som setter retning for hvordan vi skal ta oss gjennom tåka. (Teknisk Ukeblad 23.08.24)