Et reisebrev fra øst-tyskland sommeren 2024
Ah, dere tenker på bakeriet i enden av veien? Vel det er ikke så mye å glede seg til. Det er mest kjedelig DDR-brød. Dessuten har de ikke åpent hver dag, repliserer Michael, vår AirBnB-vert når vi vil orientere oss i nærområdet ved ankomst i den lille byen Karft, i det som en gang var Øst-Tyskland, hvor vi skal bo i en liten uke. Det er sommerferie og vi har kjørt ned fra Trondheim for å nyte litt fri, men også for å oppdage og forstå mer om Tyskland.
Michael, en journalist med en bil-hang-up fra Hamburg, kjøpte eiendommen vi skal bo i rett etter gjenforeningen for tretti år siden. Billig var det, gliser han, men prøver like fort å spise opp det han sa når han og skjønner at det høres ut som skadefryd eller som om noen har lurt til seg noe som ikke er sitt. Og kanskje var det slik. Han fremstår på ingen måte som de mange som utnyttet murens fall til å spekulere i å sikre seg eiendom billig når de gamle Østtyske eiendomslovene og de regulerte prisene ble borte over natten. Han vil at vi skal forstå at den store gamle gården var i dårlig skikk da han kom, litt som å redde seg nybygger image han nettopp plumpet ut i. Han har lagt betydelig av penger i få dette såpass bra som det fremstår nå skal vi vite. En slags gest og gave til det utslitte nabofolket i vest fra det så må sies å være den vinnende siden av den kalde krigen. Vi har vært her i ti minutter og alt blitt kjent med dette foraktet mot Øst.
Vi er midt ute på landsbygda i den lille delstaten . Små byer med under hundre sjeler hver ligger spredd over store geografiske områder med nesten nøyaktig en halv mil mellom hver. Gamle kjerreveier i flotte aller har blitt til smale asfalterte veier med dyrket mark mellom så langt øyet kan se. Det er mais, korn, epler og et jakttårn i hvert hjørne. Landskapet har vanskelig for å skjule sin fruktbarhet og det er nesten umulig å tenke seg til at dette ble et fattig og lite produktivt land etter krigen. På søndager er landsbyveiene fulle av syklister, men ellers er det bare enkelte biler og ingen joggere på veiene. Langs åkerkantene kryr det av kråker, og storker. Du skal være utrenet for å ikke å se en liten hjort eller et rådyr i hvert skogholt. Det syder av liv og at denne delen av Europa har regjert verden som vi kjenner den er til å forstå om man kun tenker på overskuddet markene gir.
Tyskland er fortsatt på ingen måter Tyskland. Gjenforeningen må ha malt over skillet mellom øst og vest de siste 30 årene, men under den flassende malingen er de gamle forskjellene til å kjenne igjen.
Under andre verdenskrig ble over tre millioner tyskere drept. En hel generasjon revet vekk. Odelsgutter, tjenestefolk, ingeniører, leger, sykkelbud, hesteoppdrettere, rekken av nye læringer helt stoppet. Ikke helt som Svarte døden, men likevel. I tillegg var landet sønderbombet, utarmet, slått. Ikke denne delen da. Ingen vits i å bombe åkrene. Byer som Lübeck og Hamburg, som ligger en liten time fra Karft ble fullstendig ødelagt. Åtte hundretusen mennesker ble etter krigen tvangsflyttet til Sovjetunionen eller ble borte på veien. Nazistene drepte tre hundretusen Tyskere fra sist i tredveårene til krigens slutt i førtifem.
Så forledet og lurt de må ha følt seg de som overlevde krigen. Nazistene hadde lovet ny storhetstid, lebensroum, og de grønneste av hva plener på andre sider av gjerder kan tilby, men leverte undergang og fullstendig, fullskala katastrofe i bibliske dimensjoner. Så kom russerne.
En gang var dette nemlig et sted for konsentrasjonsleirer. Russiske konsentrasjonsleirer, hvor de færreste overlevde. Etter krigen måtte naturlig nok fangene oppbevares et sted, og det var mange av de. I tillegg de mange tusen fordrevet som skulle hjem stoppet opp i disse trakter da deres hjem i byene var utradert. Wittenburg, som ligger rett nede i alleen her, doblet antall innbyggere etter krigen med flyktninger på jakt etter et nytt liv. Sånn ble også Wittenburg fornyet og sikkert ugjenkjennelig for de som var innom for femti år siden.
Det bodde 19 millioner i Øst Tyskland etter krigen og delingen. Landet ble delt mer eller mindre øst og vest for Elben og som så mange andre tapere i krig ble freden diktert av seierherrene. Når Tyskland ble gjenforent var det bare 16 millioner igjen. Nesten fire millioner flyttet, eller flyktet, fra øst til vest. Bare 400 000 vendte tilbake etter murens fall.
Vår vert, Michael, kjøpte den gamle bondegården rett etter gjenforeningen billig. Han gir ikke et inntrykk av å være disse spekulantene man har hørt om som skulle sikre seg eiendom i øst når muren falt. Det var nok av bønder som ville selge nå muligheten til slutt ga seg og markedsøkonomien skulle få virke.
Dorffest
Vi bestemte oss likevel for å prøve DDR-bakeriet nede i gata Det var lørdag og vi hadde hørt at akkurat på lørdager laget de croasanger, men vi kom alt for sent. Bakeriet var mer eller mindre tomt for brøvarer. Vi kjøpte oss et halvt brød i alle fall av det som fantes igjen men hadde ikke kontanter. Hvem i Norge har kontanter? Vår feil,og må trenger kontanter her, så vi måtte krite brødet og love at vi skulle komme tilbake. På vei ut ble vi oppsøkt av hun som stod bak oss i køen som spontant ville invitere oss på byfest i nabobyen. Dorffest. Vi lovet å komme om det passet seg slik, og for å være ærlig, var det litt som om noen ville ha oss med på kirkekaffe, men vi kunne ikke la være å benytte oss av invitasjonen. Så fikk vi heller snu.
Det var ikke et vekkelsesmøte vi kom til. Det var en tidshull, en portal til en annen verden.
Byfester som denne er selve sjelen til de små byene spredt utover hele nord-tyskland. Bygdefester har sin egen funksjon i å gi folk muligheten til å møtes. Drikke og danse. Sloss og forelskes, men i DDR, som i Sovjetunionen, var dette også selve samfunnstrukturen; kommunene, kollektivene.
Så snart DDR ble dannet og lagt under Sovietisk kontroll innførte også tyskerne deres organisering av landbruket. Landeierne ble fredløse og eiendomsstrukturene ble snudd på hodet. Slottene ble forsamlingshus og kultursteder. Det samme gjalt for kirkene og klostrene. I kjernen av dette de små kollektivene på landsbygden. Åkrene, landbruket, ble drevet av et kollektiv med ulike roller, men ingen var eier. Målene for produksjonen ble satt sentralt i nye femårsplaner og kollektivene fikk sine produksjonsmål, Sovjetstyle! .
Det er mye å diskutere rundt hvilke økonomiske modeller som fungerer eller ikke. Planøkonomien kunne i alle fall ikke konkurrere med markedsøkonomien, så mens produktiviteten i østblokken sank med en tredjedel utover åttitallet ble det uungåelig at disse landene på en eller annen måte måtte kaste inn håndkleet. Tyskland var ikke det første landet som måtte se seg beseiret av vesten, men etter Polen og Tjekkoslovakia ble rivingen av muren i Berlin gnisten som for alvor tente det intense bålet som skulle
Det frivelige brannvesen
I Sverige har man totalforsvaret. Det er ikke bare militæret som har ansvaret med å forsvare landet, det ligger på oss alle. Motstanskraft handler om mer enn våpen og milltær styrke, det handler også om å ha kontroll over nok produksjon av alt, også mat, for å kunne være selvberget om man skal forsavre seg eller legge andre under seg.
Vi har kjørt ned fra Trondheim over fastlandet med stopp i Malmø. AirBnB åpner for at man kan finne steder å bo som ikke sorterer under tradisjonelle hoteller og gjestegiverier, men heller gir muligheten til å se inn i hverdagslivet til steder, kulturer og mennesker man bare så vidt har kunnskap om. En time øst for Hamburg har vi fått låne en leilighet mer eller mindre på det som en gang var grensen mellom øst og vest. Det er ikke lett å få øye på hva som er igjen av forskjellen eller hvordan forskjellen fortsatt lever i beste velgående, men det forblir ikke et mysterium så snart man er der.