Regjeringen har levert en digitaliseringsstrategi for Norge. Det er ikke en enkel oppgave, men gud så spennende. Det er store forventninger til en slik strategi. Den forplikter og vil få konsekvenser.
Det mest digitaliserte landet i verden
Dette med å på død og liv skulle være verdensmester har blitt en norsk greie. Uten helt å kunne forklare akkurat hva verdien av å vinne verdensmesterskapet i digitaliserings er har regjeringen satt det som et overordnet mål. Plasseringer på vidt ulike digital modenhets rangordninger skal fortelle oss om vi når målet om trofeet der borte i 2030. Vi er bra, skriver de, men vi kan bli aller best. Det er ikke nok å være rangert som det fjerde mest digitaliserte landet i verden.
Men blir verden bedre av at Norge vinner VM i digitalisering? Hvis seier i verdensmesterskapet i digitalisering er svaret, hva er spørsmålet?
Selv har jeg lenge prøvd å forstå hvorfor næringslivet i Norge er så besatt av ideen om at de har så mye å å lære av idretten. Til det kjedsommelige inviteres sportshøytideligheter til å inspirere på konferanser. Bøker skriver de også. Hva akkurat næringslivet skal lære av, la oss si, sportsmannen Bjørn Dæhli, er for meg et mysterium. Han er vel mer en utpreget individualist, som vinner på å gi avkall på et normalt liv for å oppnå noe som i utgangspunktet bare gavner ham selv. Sist jeg sjekket var ikke langrenn en lagsport. Nå har sportens tenking og språk nådd digitaliseringsarbeidet og Bjørn Dæhli har flyttet til Sveits. Det neste vil sikkert bli å sy landslagsdrakter og ordne skjermluer med Team Norway logo på. Det vet jeg man alt har gjort i nabolandene våre. Nå skal det satses med dugnad og frisk norsk pågangsmot for å at vi, lille Norge, nok en gang skal kjempe i en vektklasse langt over oss. But why?
Staten og kommunenes sine ansatte og strateger er for det første ikke toppidrettsutøvere. Bevares, det finnes stort sett veldig kompetente og dyktige folk rundt om i norske kommuner, men de har ikke gjennomført en digital transformasjon før og det kan ikke forventes at de sitter med kompetansen som nå kreves. Og skulle det finnes de med rett kompetanse på rett sted så har de på ingen måte de resursene som kreves til å få noe så omfattende opp å fly. Det finnes jo ikke oksygen til å bedrive utviklingsarbeid ute i kommunene. All oppmerksomhet går fra før av til lovpålagte og tradisjonelle driftsoppgaver. Utviklings- og strategi oppgavene må pent vente mens vi de fikser det som strengt talt skulle vært fikset for lenge siden. Aller først må kommunene komme opp flyte før de kan seile VM regatta, for å gi et bilde.
Økonomien til kommunene er heller ikke fylt til randen av sponsorpenger og utsikt til TV rettigheter. Skattepengene rekker på ingen måte, selv med eiendomskatt er det langt fra nok penger til å dekke løpende utgifter. Regjeringen tar ridderlig på seg å koordinere digitaliseringen, men å finansiere det enorme løftet som skal til nå på kort sikt for at vi senere skal ha en effekt vi kan ta ut av digitaliseringen lengre fremme, fremstår som naivt. Staten holder forutsetningene til en vellykket digitalisering av det offentlige Norge, og deres aller viktigste hovedbidrag, selve nøkkelen, er finansiering. Det aspektet er ikke en del av strategien slik det for eksempel er det for forsvarssplanen. Ambisjonene i digitaliseringsstrategien kan rett og slett gjøre ondt verre. For om kommunene nå får enda mer de skal leve opp til, uten å bli tilført resurser og kompetanse, står vi i fare for at korthuset kollapser. Vi hjelper ikke kommunene der de er og med det som trykker mest. Regjeringen vil at kommunene skal bruke digitaliseringen til å få råd med digitaliseringen rett og slett. Det går jo ikke. Tvert om – vi kan få en utvikling som går baklengs. Kommunene synker, men regjeringen har ikke lagt en strategi for å ta oss ut av det uføret, bare hvor de skulle ønske vi var.
Skygge EU
Om vi ser bort i fra svaret, vi skal vinne VM, hva inneholder strategien? Av natur så favner det bredt og størrelser som ellers ikke henger sammen – tenk; bredbånd og personvern – må få sin plass i helheten. Scopet for strategien er alt fra digital infrastruktur som bredbånd, til kommunenes evne til å overleve, samt mekanismer for å beskytte barna våre fra techgigantene. En rød tråd er at det gjøres masse godt arbeid i EU som vi skal adoptere og helst delta i om vi får. Det i tillegg til at vi er i EØS og til slutt likevel må følge lovgivingen i EU. Senest nå med NIS2 reguleringen som skal innføres som lov i hele EU inkludert Norge i 2025. Derfor lener strategien seg mye på det som blir mammaen til vår nasjonale strategi; EU sine strategier. Digitaliseringen er jo i sin natur ikke et nasjonalt anliggende. Det er regionalt og vi som land blir matet av EU.
Hva er så statens rolle og hvordan kan de gjennom en slik strategi faktisk drive på digitaliseringen? Staten kan uansett ikke endre på at Microsoft, Amazon, og Google har monopol på mye av infrastrukturen vi er avhengige av. EU er svært opptatt av å bryte med disse monopolene men mangler gode alternativ. Senest denne uken var det sesjoner i EU parlamentet som skal utvikle politikk for å ta opp konkurransen med Silicon Valley-monopolet. Det handler nødvendigvis om lagring og bruk av data, programvare, samhandlingsverktøy (Teams/Zoom), og nå åpenbart AI. Nevn noen europeiske aktører som har tilnærmet samme posisjon innenfor noen av områdene som domineres av Google, Amazon eller Microsoft?
Som en konsekvens av at vi ikke har selvstendighet på det digitale området burde strategien handle om hvordan vi tar tilbake suvereniteten vår også digitalt. Vi tillater at norsk lov ikke gjelder og våre innbyggere kan ikke nyte av rettsstatens privilegier som å bli beskyttet. I den analoge verden har vi både et fungerende rettsvesen, politi og militær. De har ikke så mye de skulle sagt om all vår infrastruktur er levert fra USA og forholder seg til amerikansk lovgiving. USA har ikke en data lov. Det er fritt frem å bruke data de kommer over som de selv ønsker. Amerikanske myndigheter kan bruke denne dataen om de ønsker til å drive etterretning og hva de nå holder på med. For å unngå dette dilemmaet sier regjeringen i sin strategi at de skal legge seg i kjølevannet til EU når de går til frontalangrep på monopolistene.
Det er med andre ord ikke regjeringens strategi som skal frelse oss fra de onde monopolistene, men EU. Hva er da igjen av handlingsrom for en norsk regjering? Mest nærliggende er offentlig sektor. Det regjeringen har størt kontroll over og hvor strategien faktisk kan innføres er kommunene og offentlige virksomheter.
Personal-besparende tiltak
Alle kommunene havner på Robek-lista før eller senere. Det er bare et spørsmål om tid. Inntektene står ikke i stil med kostnadene og behovene for investeringer i norske kommuner. Staten pålegger gjennom lov kommunene oppgaver. Tjenestene som skal tilbys er dyre og krever kompetanse. Kommunene er i utgangspunktet frie til å gjøre sine egne valg og er rimelig autonome om man tenker på digitalisering. Slik sett har kommunene måtte finne opp hjulet hver for seg, uten å kunne ha en felles plan, felles løsninger og dermed stordriftsfordeler.
Derfor er det ikke så uventet at strategien skal sørge får at denne autonomien blir begrenset så mye som overhodet mulig. Skal vi lykkes med digitaliseringern må kommunene koordinere alt de gjør av digitalt. Det blir ingen besparelser eller økt produktivitet om det er opp til hver og en kommune å komme etter. Fra bør, til skal, er gjennomgående i strategien. Det er bra det. Hør bare:
«Ny teknologi og digitalisering kan være personellbesparende og bidra til redusert vekst i personellbehov for hele offentlig sektor. Dette kan medvirke til å øke produktiviteten i offentlig sektor. Eksempler på teknologi som kan være personellbesparende, er velferdsteknologi og robotisering av administrative funksjoner»
Ny kurs?
Næringslivet takker regjeringen for en ny strategi og det de ser på som en ny kurs i digitaliseringsarbeidet. Men hva er det som er nytt? Er det tatt ut en ny kurs, eller er kursen korrigert mot et tidligere mål/ambisjon? Forrige digitaliseringsstrategi for en norsk regjering kom i Solberg 1 regjeringen i 2016. Den forrige fokuserte nesten utelukkende på offentlig sektor.
Abelia skriver: – Vi savner konkrete grep som vil gjøre det mulig for Norge å ta igjen våre naboland på digital innovasjon og bruk av muliggjørende teknologier. Spesielt skulle vi sett større satsing på tungregningskapasitet og kvanteteknologi, sier han.
Hvor er verdiskapningen?
Min kritikk av strategien er